tanker om å stå på egne ben
jeg hater å være syk. jeg mener, jeg har blogget om dette før, men la meg få si det en gang til... jeg hater å ikke være i form. uansett, etter å ha gjort lite fornuftig i noen dager nå er jeg mektig lei. så i dag har jeg vært huslig. hehe:) det er ikke bra... hehe:)
uansett, det å være hjemme gir meg tid til å tenke. på mange måter er det kanskje ikke det beste, men samtidig, hvorfor ikke? hodet mitt driver for øyeblikket å svirrer rundt mamma - i hovedsak. en av de tingene som irriterer meg med mamma er det faktum at jeg ikke vet hva som gikk "galt", hva som eksakt gjorde at vi er der vi nå. det eneste jeg vet er at når ting har forandret seg så vilt. før så kunne vi prate om alt, nå prater vi nesten ikke i det hele tatt.
en venn av meg lurer på når jeg skal ringe henne, snakke med henne - fortelle henne hva jeg tenker... men er jeg egentlig klar for å fortelle henne at det å ikke inkluderer meg sårer? helt ærlig, nei. jeg trenger tid til å la det gå innover meg selv at jeg står litt mer på mine egne ben enn hva jeg har gjort før. for det er på mange måter det det hele handler om. å stå på egne ben. om å finne sin egen grunnmur, finne sin plass og sin vei. man finner ut at hvem som går med deg er vekslende, og det er ofte smertefullt å finne ut.
jeg vet ikke hva jeg tenker eller føler om fremtiden. jeg ser på meg selv som heldig, jeg har en Far som elsker meg, venner som bryr seg om meg mer enn jeg kanskje er villig til å innrømme, folk som tenker og ber for meg og et sted jeg føler meg hjemme, (selv om det kanskje ikke er hjemme hos mamma lenger...) jeg har også en familie jeg alltid kan komme til - selv om de er litt fjerne for øyeblikket. jeg vet ikke hva tiden vil bringe, bare det at den vil være god. så det at ting da er litt "berg-og-dalbane" i perioder gjør vel bare at man setter mer pris på de stille periodene.
men akkurat nå gjør det litt vondt. det gjør vondt å finne ut at man står på egne ben, på mange måter litt alene for første gang. men det er vel ting alle skal igjennom. noen kommer bare litt bråere på enn andre.
