lim(/v)et mitt

jeg har akkurat lest en ganske gripende blogg om en som hater faren sin. og nå, 36 år senere sitter han fortsatt å holder på dette hatet. han holder på å stifte familie, men er ikke villig til å tilgi.

det sårer meg når jeg tenker på at jeg kunne hatt en far som ville vært der for meg gjennom tynt og tykt. i stedetfor gav han meg grunn til å bygge en mur som kunne stå igjennom tykt og tynt. han gav meg en grunn til å dytte mennesker unna. og selvom jeg er ferdig med faren min, ferdig med det forholdet vi kunne hatt, kjenner jeg det frustrerer meg at på grunn av han er jeg fortsatt er i tvil hvordan jeg skal forholde meg til andre.

jeg var tidenes pappajente. hva han sa, vel, det var på mange måter min lov. så, hva gjør man den dagen det går opp for en at mannen jeg trodde var supermann (evt superpappa) ikke er super i det hele tatt. ganske stikk motsatt faktisk. i stedet for å redde folk, knuste han de. knuste han meg. ganske enkelt å greit egentlig. det tok meg fem år før jeg turte å ta i mot limet Gud gav meg og begynne å lime sammen livet mitt igjen, og det har tatt fem nye år før man kan igjen begynne å se konturene av meg. en litt annen meg enn den som en gang var. jeg vet at jeg aldri vil bli den jeg var, men samtidig tror jeg at jeg er en mye bedre person enn det jeg ville ha vært. jeg har vært igjennom faser med hat, bitterhet, aggresjon og ikke minst sårbarhet. en kommentar fra andre, og jeg har sett på limet, mens jeg har lurt på om det i det hele tatt var noen vits. heldigvis var limet sterkere enn meg.

jeg ser tilbake, og tenker at jo, jeg har vært utrolig uheldig. samtidig har jeg vært så uendelig mye mer heldig. jeg fant den ene tingen som kunne fikse meg. Gud. tro meg, det har verken vært lett eller smertefritt. men resultatet er at jeg er her. og det overrasker meg til stadighet.

så, hvorfor sier jeg dette nå? jo, bloggen jeg leste. en mann som hadde båret på hatet i 36 år. skulle jeg båret på hatet til min far i 26 år til, ville jeg ikke overlevd. og jeg tenker; jeg er så utrolig heldig som har fått lov til å bearbeide det som skjedde med meg, tenke gjennom hva jeg har opplevd, fått lov til å være sint, fått lov til å gråte... fått lov til å bearbeide hatet slik at det ikke ville holde meg tilbake. fått lov til å jobbe meg gjennom slik nå når jeg møter livet, på mange måter for første gang, vet jeg at jeg står sterkere enn noen gang. både fordi jeg ikke ødelegges av hatet, og fordi jeg er limt sammen av Gud.