avsløringer!

i dag er det to år siden jeg fikk førarbeviset. hehe:) og det er litt sykt. i løpet av de to årene har jeg:
- vært sikker på at jeg holdt på miste lappen i radarkontroll... tredje dagen jeg hadde den...
- bulket bilen til mamma - OG! (surprise, surprise...) det var IKKE min feil. mener, det var virkelig ikke min feil at jeg sklei baklengs ned i et parkeringshus...
- jeg har *kremt* muligens kjørt litt for fort noen ganger...
- garantert kjørt bilen hardere enn hva jeg noen gang kommer til å innrømme for mamma.
- lukket øynene (mens jeg kjørte) som en følge av at jeg ble grepet av teksten i en lovsang. å stoppe bilen da er oppskrytt...
- blitt mer og mer glad i å kjøre bil :)
- seriøst vurdert å melde meg opp for å bli drosjesjåfør...
- memorert strekningen dyreparken - oslo, slik at jeg mest sannsynlig kunne ha kjørt den i blinde...
- vært uten bil i en lengre periode... :(

foruten det ovennevnte har det gått mer og mer opp for meg hvor glad jeg er i det å ha førerkortet. det gir deg mer frihet enn mye annet (vel, forutsatt at du har en bil vel og merke) - og jeg simpelthen elsker følelsen av å lene seg godt tilbake i setet, vite at du har en lang kjøretur foran deg, sette på noe fantastisk musikk (ray lamontagne, bensonwells, stroke 9, impuls - generelt all lovsang.... hehe:)) for så å legge seg i det ytterste feltet - og bare kjøre. følelsen er fantastisk. *me love*

så - dumme dumme mannen som gav meg lappen (en helt annen historie om hvordan det i det hele tatt var mulig kommer sikkert en gang... ) - thanks! du har gjort meg ytterst glad (men veiene muligens en smule farligere... :P)