om å dingle med bena

i dag har jeg sittet på en benk. en benk som var litt høyere enn vanlige benker, og det gjorde at jeg kunne dingle med bena. så, i dag har jeg tilbragt noen minutter tilbake i barndommen. sittende på en benk, mens jeg dinglet med bena.

det gikk opp for meg at det er ikke så ofte jeg har hatt muligheten til å sitte på en benk og dingle med bena. det var liksom ikke mange benker i skogen, der var det heller trestubber. og trestubber og benker er jo som vi alle vet, ikke helt det samme. på sørlandet er det bare hvite benker som er plassert ut mot havet. og de er lave, så det blir ikke det samme. men i dag fikk jeg altså muligheten til å være som et barn. et barn som dinglet med bena.

jeg tror jeg kunne sittet der lenge. men grunnen til at vi i det hele tatt var der, var fordi vi ikke rakk den ene bussen til skolen, så det var litt lite aktuelt å hoppe over en buss til. jeg tror Gud så meg sitte der, smilende, på en benk med bena dinglende og følelsen av å være et barn. og jeg fikk noen ekstra minutter til rådighet, fordi bussen var forsinket. så de brukte jeg. til å sitte på en benk, og nyte følelsen av å dingle med bena.