det surrer fortsatt i hodet

det å være hjemme i norge er faktisk vilt sært. i begynnelsen av teamturen ville jeg egentlig bare hjem, men etter at Gud gav meg et hjerte for landet og for menneskene der nede, merker jeg at det å være der nede var faktisk helt naturlig. det å komme hjem, prøve å sette andre inn i det jeg har sett og erfart - prøve å gi andre et innblikk i den historien som Kambodsja har... det er faktisk ikke så naturlig. jo, ja, det er naturlig å fortelle om hva jeg har opplevd, men samtidig, det å prate med noen - og de har ikke peiling på hva som har foregått der nede. det er ikke naturlig i det hele tatt.

jeg merker at denne turen har gjort noe med meg. jeg merker at jeg tenker anderledes, ser anderledes på ting, opplever ting på andre måter enn de som ikke har vært der nede ser ting. og jeg merker at bare det at vi oppfatter og ser ting forskjellig gjør noe med meg. det at andre ikke forstår når jeg forteller - både frustrerer og irriterer meg. men samtidig, de har ikke vært der nede, de har ikke sett det jeg har sett - de sitter ikke på de samme inntrykkene som jeg gjør. samtidig, det er derfor det er så viktig at jeg har vært der nede, at jeg har fått oppleve det jeg har fått oppleve. fordi jeg skal dele, fordi jeg skal fortelle. da får det heller være frustrerende til tider...

okay, så, hvis du vil ha en oppdatering på hva vi gjorde der, hva vi opplevde, sjekk ut Margretes blogg:) en av de jeg var der nede med. hun har fanget det essensielle ved turen på veldig mange måter - enjoy!

for min del, som dere nå kanskje forstår, har denne turen forandret en hel del. et av de siste spørsmålene jeg fikk var om jeg lengtet hjem. det eneste jeg kom på var at det er vanskelig å lengte hjem, når du allerede føler du er hjemme. jeg tror det blir siste ord for i dag.

till next time; you are blessed so that you can bless others!